Bøkene mine

13 – 21 er min debutroman. Romanen 13-21 er basert på min egen tid som elitehåndballspiller og som juniorspiller på landslaget. Boken handler om å være ung på søken etter identitet i et samfunn hvor det stilles krav til at du skal vite hvem du er og hva du vil med livet ditt.


Da jeg var på mitt første år på videregående utviklet jeg spiseforstyrrelser og savnet en bok som tok for seg hvordan det var å ha en spiseforstyrrelse og likevel være tilnærmet normalvektig. Sannheten er faktisk at 90% av de med spiseforstyrrelser er normalvektige eller overvektige.

Jeg håper at boka kan være til hjelp for mennesker som på ulike måter har et anstrengt forhold til mat, eller som kjenner noen som har det. Det som også kan være verdt å nevne er at jeg i dag er frisk, siden mange vil si at man ikke kan bli frisk fra en spiseforstyrrelse.

Les et utdrag fra bokenKlikk her

«En etasje til! Det verket i leggene, og luften var klam da jeg tok sats en siste gang. Føttene brant i skoene, og trinnene virket både lengre og høyere nå som jeg nærmet meg slutten av økta. Da jeg stod på toppen av åttende etasje og higet etter pusten viste den svarte pulsklokka 566 forbrente kalorier, og jeg innså at økten var langt fra over. Jeg ga meg aldri før jeg nådde et rundt tall. Jeg visste ut fra tidligere erfaringer at jeg ville passere 600 kalorier dersom jeg hoppet tre etasjer til. Jeg bega meg på turen ned trappene igjen. Svetten silte ut fra den oransje sports-BH’en. Enkelte dråper piplet nedover den nakne magen min.

Jeg hørte en lyd i trappen, og stoppet. Var det noen der? Hvor kom lyden fra? Skulle jeg pile ned til nærmeste etasje? Pulsen økte der jeg stod urørlig mellom to trappetrinn. Lyden forsvant, og jeg fortsatte. Det verste med ekstraøktene var redselen for at noen av jentene eller lederne plutselig skulle dukke opp i trappen mens jeg holdt på. På grunn av kveldens kamp mot Spania maste lederne enda mer på dette overskuddet. Så de meg, ville de si at jeg var syk, at jeg trengte hjelp. Det siste jeg trengte var hjelp. Blikkene som stirret på de kokte grønnsakene jeg spiste hadde ingen aning om at jeg uten å merke det hadde økt med seks og en halv kilo på under et halvt år. Jeg måtte kjempe for å opprettholde det jeg hadde skapt.

Jeg bestemte meg for å hoppe alle de åtte etasjene en gang til. Mens jeg ventet på at pulsen skulle gå ned kjente jeg på de markerte rutene på magen min. Rutene som tidligere var omsvøpet av fett stakk frem når jeg bøyde meg bakover. Jeg kjælte med dem og elsket det. Jeg psyket meg opp til mine siste dobbelthopp og lovet magerutene mine en ting – at de aldri skulle forsvinne for meg.

Da jeg nok en gang stod på toppen av hotellet følte jeg meg som en fighter. Tallene på den svarte pulsklokka fortalte meg alt jeg trengte å vite. Sifrene ga meg et svar – de måtte aldri analyseres eller tolkes. De var enkle. Det samme gjaldt trappene, de var der og forventet ikke annet enn at jeg skulle hoppe dem. På en håndballbane og i livet for øvrig var det annerledes. Håndball krevde samspill, vurderinger, taktikk, dommere og trenere - alle med ulike meninger som man var nødt ta innover seg. Livet forventet mening, mestring og fremgang. Klokka og trappene forstod meg. De hypnotiserte meg til å gjennomføre ekstraøktene alene. Vi var blitt så gode venner at det var umulig å la være. På det nåværende tidspunkt var det faktisk bare trappene, klokka og tallene på den som viste at jeg dugde til noe.

På vei tilbake til hotellrommet forberedte jeg en hvit løgn jeg kunne servere Silje hvis hun lurte på hvor jeg hadde vært den siste timen. Hotellrommet var tomt. På vei nedover gangen hadde jeg hørt Mie og det som måtte være Nannas rungende latter. Jeg antok at Silje befant seg på samme sted. For et år siden ville jeg vært der sammen med dem, nå måtte jeg unngå dem. Svetten med mitt tilhørende rødsprengte fjes ville avsløre hvor jeg hadde vært. Forsøket på å ta av meg trenings t-skjorten under økten for å hindre at noen skulle se at jeg hadde trent gikk i vasken fordi svetten trengte seg gjennom den mørkeblå t- skjorten så fort jeg tredde den over hodet. Da jeg kom inn på badet vrengte jeg av meg sports-BH’en, shortsen og stringen før jeg ble stående og se meg i speilet for å vurdere om kroppen min hadde forandret seg fra dagen før. Hoftene så definitivt bredere ut. Det var lenge siden jeg innså at jeg aldri kom til å bli smal over hoftene, men svingen utover var definitivt større enn den var før jeg dro til Tsjekkia. Lengselen etter den grønne vekten på rommet til mamma og pappa ble stadig sterkere; jeg trengte en slags pekepinn på hvor stort utslag den siste uken hadde gjort.

Jeg dro hånden over magen og tok tak i klumpen som allerede hadde lagt seg nederst. Den lignet en liten babymage, og kom så fort jeg ikke løp de øktene jeg trengte. Jeg klemte på den, fikk til og med et håndfast grep om den der jeg stod. Magefettet er det farligste, hadde jeg lest et sted. Jeg fikk øye på de markerte blodårene som tøyt ut i det sterke lyset på badet. Var jeg fortsatt der jeg skulle være? Blodårene fungerte som et slags bevis på at jeg ikke gikk opp i vekt, nøyaktig slik de utstikkende beina i ryggen gjorde når jeg tok situps og det gjorde vondt.

Jeg stod urørlig i dusjen og kjente etter hvordan strålene sildret nedover ryggen min. Tankene kvernet i hodet på en måte som gjorde at det kunne eksplodert, dersom det hadde vært mulig av tankevirksomhet alene. Jeg tenkte på mat, på den varme lunsjen vi skulle spise om en halvtime, på hva som ville være det minst usunne denne gangen. På trening, på hvordan jeg skulle lure inn en økt i løpet av morgendagen for å kompensere for manglende spilletid i kveld. Det måtte bli en ekstra styrkeøkt når vi kom tilbake fra hallen. Jeg tenkte på håndball. På hvordan jeg skulle klare å sitte i hallen og glede meg over andres prestasjoner når jeg egentlig var bitter fordi jeg ville spille. Mamma og pappa ville snart spørre om hvorfor jeg satt så mye på benken. Hva skulle jeg svare på det? Og Magnus, over en uke var gått, og vi hadde enda ikke ringt hverandre. Var det jeg som skulle ta initiativet?

Jeg stirret ned i sluket mens dusjhodet vattet håret mitt. En gigantisk brun hårdott hadde samlet seg der. Den var nøyaktig like stor som hårdottene som samlet seg på hårbørsten min for tiden. Det måtte være den høye luftfuktigheten.

Vil du lese mer? Boken min kan kjøpes ved å klikke her. Takk!