Endelig kan jeg fortelle om turen!

#sponset

Etter to uker med begrenset nettverkstilgang har jeg endelig mulighet til å blogge for å fortelle dere om turen til Senegal. De som følger meg på sosiale medier, fikk kanskje med seg at vi fikk en heller kjip start på turen – noe som helt og holdent skyldes SAS. Det startet nemlig med at flyet vårt fra Oslo til Stockholm ble forsinket, slik at vi ble nødt til å løpe til flyet som skulle gå fra Stockholm til Marokko. Siden SAS var overbevist om at vi ikke kom til å rekke flyet, fjernet de derfor bagasjen vår (!) fra flyet som skulle gå videre til Marokko, slik at vi ble stående igjen til bagasjebåndet var tomt da vi omsider ankom Banjul i 02-tiden på natten.

Siden vi hverken hadde malariamedisiner, andre medisiner eller Idas rullestol som er tilpasset strand og sand, som vi visste det var mye av dit vi skulle, måtte vi derfor bli i Gambia en natt lengre enn det vi egentlig skulle. Den opprinnelige planen var nemlig å sove på et hotell i nærheten av flyplassen i Gambia, for så å stå opp tidlig for og komme oss fortest mulig videre og få mest mulig ut av den første dagen i Senegal. Grensen mellom Gambia og Senegal stenger før det blir mørkt.

Slik ble det altså ikke.

Heldigvis var de lokale ekstremt hjelpsomme: De lånte oss klær, laget mat til oss og hjalp oss med å snakke med de på flyplassen som ikke snakker så godt engelsk. Hotelleieren i Gambia, ei britisk dame som flyttet til Gambia for 8 år siden, tok oss også med på ei strand nær hotellet slik at vi etter beste evne kunne prøve å slappe av mens vi ventet på bagasjen. Siden jeg hater å ikke ha kontroll (vi manglet tross alt ganske elementære og viktige ting som det ikke er enkelt å få tak i her nede), måtte jeg løpe en tur så fort vi kom oss ned på stranden.

På turen endte jeg med å løpe sammen med en mann som jobbet som sikkerhetsvakt på et hotell i nærheten. I løpet av de to første minuttene ble jeg stoppet omkring fire ganger av etter min mening, litt innpåslitne gambiere. Alt jeg prøvde å gjøre var derfor å løpe videre uten å svare. For hallo, jeg kommer jo fra Norge?!

Etterhvert var det imidlertid en mann som plutselig begynte å løpe ved siden av meg uten å si noe. Og da vi omsider kom i snakk gikk praten i ett: vi snakket om alt fra religion og kultur til hvilken matrett som er vår favoritt. Han fortalte meg for eksempel at han hadde en stor drøm om å gi ut egne sanger en dag, men at ingen enn så lenge visste at han sang.

Over til poenget med å fortelle om denne litt rare løpeturen: Etter vi hadde løpt i omkring 10 minutter var vi plutselig blitt flere som løp sammen. Omkring ti barn og unge hadde nemlig kastet seg på, og vi var blitt et helt fotballag på løpetur på stranden. Der og da tenkte jeg at den ene løpeturen på stranda alene var verdt denne reisen. Å erfare vennligheten og nysgjerrigheten til disse menneskene allerede fra dag én, var fantastisk.

Da vi mandag formiddag besøkte kontoret til flyselskapet, fikk vi beskjed om at bagasjen vår befant seg i Marokko, og at den skulle bli ettersendt påfølgende onsdag. Derfor dro vi videre til Senegal og Tinting – vårt reisemål! Etter vi hadde fått tak i malariatabletter som kostet 1700 (!) kroner (med den prisen er det ikke rart at mennesker her nede dør av malaria), kjørte TinTings sjåfør Mbacke oss over grensen fra Gambia til Senegal.

Jeg skjønner faktisk ikke hvordan Mbacke klarer å kjøre på denne sanda. Haha!

Bare det å sette seg inn i bilen til Mbacke var en reise i seg selv. Det flate landskapet, menneskene og deres boforhold gjorde inntrykk fra første stund.

Da vi kom frem til TinTing (som for øvrig betyr «huset på bakketoppen» på det lokale språket karoninka), klarte vi, selv uten bagasje, å få en helt merkelig ro over oss. Etter tre dager i samme undertøy og svettelukt under armene som kunne luktes på flere meters avstand var det ikke annet enn vidunderlig å helle lunkent vann over hodet, å vaske seg under armene og å vaske håret.

Dersom du tar turen til Tinting vil du raskt bli kjent med den afrikanske palmedusjen!

Vårt første måltid på TinTing ga oss også en forsmak på hva vi hadde i vente: Vi fikk nemlig servert noe de kalte ladyfish til lunsj. Magisk!

En av hundene på Tinting. Kaba <3

I neste innlegg, som publiseres i morgen, vil jeg skrive litt mer om hvorfor du burde ta turen til TinTing.

Da vil dere blant annet få lese mer om dette:

Konstant møkkete på beina. Just the way we like it!

Dette:

Dette:

Er det rart man blir verpesjuk av disse ungene?!
Vælas beste rullestol <3

Andre morsomme erfaringer fra de første dagene på tur:

  • De aller fleste i Gambia trodde av en eller annen grunn at Ida, Ingunn og jeg var søstre. Og at vi kom fra Nederland. «Are you sisters from Holland?» Var det første de spurte om. Ingunn ble faktisk også spurt om hun var moren til Ida, og måtte derfor trøste seg med at hun fremdeles blir spurt om å vise legitimasjon på polet i Norge 😉
  • Ingen av bilene vi kjørte i Gambia hadde speedometer, og ut fra bilenes utseende å dømme var det rart at de i det hele tatt startet. Heldigvis hadde Mbacke (sjåføren til TinTing), en ordentlig Mitsubishi Pajero som kunne kjøre oss trygt frem til Senegal.

Reiseklem fra Vilde

Kommenter under

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felter er merket med *

Abonner på nyhetsbrevet mitt

Hei :) Når jeg publiserer et nytt innlegg på bloggen kan jeg sende deg en e-post! Det er helt gratis å melde seg på, og e-posten din blir kun brukt til dette formålet.

0