Influenserdebatten

Noen ganger synes jeg det er best å uttale meg om et tema når jeg har fått tenkt litt. Det har vært tilfellet i den pågående influenserdebatten.

Mye av grunnen til at jeg har kviet meg for å skrive denne gangen, er at jeg, som min kollega Selma har skrevet, mener at Kristin Gjelsviks retorikk i anklagene mot Sophie Elise var krasse og personrettede. Gjelsvik mente at Isachsen er  «manipulativ» og «Norges verste forbilde».

Etter min mening forurenses debatten allerede der. Personfokuset gjør at de store og viktige problemstillingene forsvinner.

Samtidig er Sophie Elise en naturlig skyteskive. Opp gjennom årene har hun begått de samme feilene igjen og igjen. Hun har sagt én ting og gjort noe annet. Gang etter gang. Det er kanskje det som gjør at Gjelsvik har «fått nok». Etter så mange år i gamet, skulle man vel tro at hun har lært?

Og når sant skal sies, er det vanskelig å kritisere influensere som bygger karriere på å snakke om kropp og komplekser. Fordi skillet mellom dem som menneske og dem som merkevare, nesten er helt utvisket.

Dermed vil kritikk av merkevaren også bli kritikk av person.

Men det tilsynelatende usynlige skillet gjør også at det blir vanskelig for disse influensere «å leve». Jeg er nemlig uenig i Kristin Gjelsviks påstand om at Sophie Elise ikke burde si noe til følgerne sine om at hun har operert rumpa. Hvis hun unnlater å fortelle om det, kan følgerne hennes sammenligne seg med henne, gjøre som henne, men likevel ende opp med å bli skuffet. Fordi rumpa deres aldri blir like spretten.

Hvis følgerne dine (blant annet) følger deg på grunn av kropp/utseendefokus, mener jeg at du vil ha rapporteringsplikt dersom du fikser på kroppen. De som følger deg, fortjener å vite «sannheten».

Motsatt vil full åpenhet muliggjøre en smitteeffekt, en tanke om at du bare kan operere vekk kompleksene dine.

Med andre ord vil alt du gjør, bli feil. Litt avhengig av hvem du spør.

For å styre unna de verste mediestormene, kan det derfor være lurt å ha en sparringspartner å snakke med når du skal dele innhold om kropp, psykisk helse og egne komplekser.

I Sophie Elises tilfelle (og blant lignende influensere) ville jeg faktisk vurdert å ansette en person som kan vurdere potensielle reaksjoner på innlegg om utseende og kroppskomplekser.

Det er i alle fall slik vi journalister jobber når vi skriver om betente temaer. Skal vi dele bilder av gutten som hadde anoreksi mens han var på sitt aller tynneste? Hva ønsker vi i så fall å formidle med bildet?

Det er ikke alltid man kan vite konsekvensene av innholdet man publiserer. Men når det kommer til visse temaer, bør man trå varsomt og gå en ekstra runde. Jeg mener at det er slike tiltak og vurderinger man burde snakket om i debatten. Ikke bare om hvilke feil én influenser har begått.

I tillegg har jeg lyst til å påpeke at vi må være glade for at vi i det hele tatt har en debatt om dette i Norge. I mange land er det nemlig ikke slik. Influensere kan poste sponsede innlegg uten å merke dem. Skjønnshetstyranniet rår uten at noen påpeker det.

Jeg er i utgangspunktet veldig bevisst på hvem jeg følger i sosiale medier. Jeg ønsker å bli inspirert av mennesker som på en eller annen måte forsøker å tjene samfunnet. Men denne uken fikk jeg faktisk en real wake-up call selv.

Overraskelsen var stor da en av mine favoritt yoga-profiler åpent og ærlig delte at hun brukte botox og at hun hadde gjort det lenge. Hun sammenlignet injiseringene med å ta på seg mascara om morgenen, og mente at vi alle gjør ting for å se bedre ut.

Da måtte jeg le. I min verden går det ikke an å sammenligne mascarabruk med å injisere nervegift i trynet.

Men det føltes også litt som et svik. Fordi jeg på en eller annen måte føler at jeg kjenner henne. Fordi denne nye informasjonen ikke passet inn i fortellingen jeg hadde skapt om hvem hun var.

Hennes instastory ble uansett en påminnelse om at du ikke nødvendigvis kjenner den du følger på Instagram. Selv om du liker å tro at du gjør det.

– Vilde

Hvis du vil få en mail hver gang jeg skriver et nytt innlegg, kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt 🙂 Da blir jeg superglad!

1 kommentar

  1. Viktig og interessant innlegg i en betent debatt. Det du sier om at man har rapporteringsplikt om kroppsfiksing dersom følgerne følger en på grunn av kropp og utseende, samtidig som at full åpenhet vil kunne muliggjøre en smitteeffekt, er jo et tankekors.

    Enig med deg og Selma i at debatten bør gå på sak og ikke person, dog det er vanskelig all den tid enkelte kjendisbloggere nærmest blir sakskomplekser i seg selv.

    Jeg tar meg i å tenke enda litt videre, angående dette med sannhet. La oss si at en blogger blir kjent for å ha kommet seg etter langvarig og gjentakende depresjon, og i den anledning begynner å tjene penger og skaffe seg følgere gjennom et egenprodusert «Ut av depresjonen-program» som hun kaller «Anti-depp» (tenkt eksempel, jeg refererer ikke til noen virkelig person eller program her nå). La oss så si at denne personen, Debra, får mange følgere og tjener mye penger på «Anti-depp!» Men så kommer hun inn i en dårlig periode igjen, og blir dypt deprimert. Hun har mange følgere som tar programmet hennes og flere av dem føler seg bedre. Pengene renner fremdeles inn gjennom nettkurs o.l.

    Hva skal Debra gjøre? Er hun pliktig i å fortelle alle at hun nå er inne i en dårlig episode, eller skal hun bare la det gå over, slik depresjoner så ofte gjør?

    På den ene side: Dersom hun ikke forteller om det og det kommer for en dag at hun kanskje er innlagt eller på annet vis ute av arbeid på grunn av depresjon, vil noen kunne føle seg ført bak lyset. De vil kunne tenke at «Anti-depp» er en scam, for Debra klarer jo tydeligvis ikke å følge det selv en gang.

    På den annen side kan andre følgere bli skuffet dersom hun velger å fortelle det. Hvorfor kommer Debra og ødelegger for deres virkning av programmet hun selv har laget, liksom? Nå var de jo så godt i gang og følte seg bedre og alle greier. Plutselig føler de seg ikke så bra lenger og begynner å tvile på om «Anti-depp» har noe for seg.

    Dette er bare nysgjerrighet, altså; jeg mener ikke å utfordre deg eller stille deg til veggs. Lurer bare på om du har noen betraktninger om dette?

    Eksempelet knytter seg jo til spørsmålene om rapporteringsplikt og smitteeffekt, og det ansvaret bloggere har for sin formidling. Men samtidig: Ingen har plikt til å være perfekte og alltid «friske», så slik sett er det en forskjell.

    Jeg har så klart meninger selv om dette, men her og nå er jeg mest interessert i å høre hva du tenker. Om du vil dele tankene dine, så klart. 🙂

    Takk ellers for at du skriver. Har boka di og gleder meg til å lese mer av deg!

Kommenter under

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felter er merket med *

Abonner på nyhetsbrevet mitt

Hei :) Når jeg publiserer et nytt innlegg på bloggen kan jeg sende deg en e-post! Det er helt gratis å melde seg på, og e-posten din blir kun brukt til dette formålet.

0