Introvert, FOMO og sommerens tvangssosialisering – en dårlig kombinasjon

 I år hadde jeg bestemt meg. Sommeren 2019 skulle bli tidenes by-sommer. Jeg så for meg øyhopping, lange dager på Sørenga og fancy middager på diverse takterrasser i sentrum. Som Osloborger på fjerde året, skammer jeg meg nemlig over hvor lite jeg har utforsket byen. Jeg er en av dem som aldri har tatt båten over til hovedøya, og som ikke har vært på en festival som går over flere dager.

Nå er sommeren på hell. Hvordan gikk det? 

Jeg prøvde. Som altfor mange andre, tilbrakte jeg en av de solfylte ettermiddagene i juli på Sørenga. Men mens den gitarspillende gutten i baris som befant seg noen håndklelengder unna meg sang av full hals og jeg iherdig forsøkte å konsentrere meg om å lese de siste tjue sidene av boka jeg hadde tatt med, tok jeg meg selv i å savne den lille gressflekken utenfor leiligheten på Manglerud. Å ligge der, midt i folkehavet, føltes litt som å sykle i full fart nedover Karl Johans gate en lørdag formiddag: Jeg ville ikke og burde ikke vært der.

Likevel forsøkte jeg å overbevise meg selv. «Slapp av, dette er livet,» tenkte jeg. «Det er her det skjer. Dette er sommeridyll!”

Men det var ikke gøy. Det var ikke sol eller bading som var problemet. Det var kombinasjonen av folk, støy, røyklukt og usynkroniserte musikkanlegg med influenser-sanger på repeat. Alt etter en dag på jobb i åpent kontorlandskap.

Stakkars deg, tenker du kanskje. Har du sosial angst? Er du deprimert? Kanskje du bør snakke med en psykolog?

Biologiske forklaringer

Nei, jeg er bare en av de 25-40 prosentene i befolkningen som kan regnes som introverte. Det betyr ikke at jeg unngår sosiale situasjoner, at jeg er innadvendt, nervøs eller at jeg hater mennesker. Jeg forguder vennene mine og kan leve på en god fest i flere måneder. Men hvis jeg over lengre tid er for sosial og biter over for mange aktiviteter på kort tid, får jeg en slags sosial hangover.

Personlighetstrekket har biologiske forklaringer: En stor forskjell mellom introverte og ekstroverte hjerner, er at de responderer ulikt på neurotransmitteren dopamin. Kort oppsummert: Dopamin gir oss en beruset følelse når vi blir stimulert av fysiske og mentale utfordringer, og fungerer som et slags belønningssystem i hjernen. Ekstroverte har høy toleranse for signalstoffet og trenger derfor mer stimuli for å få engergi. Introverte har lavere toleranse for signalstoffet, og blir fortere slitne av for mange inntrykk.

Foto: Stein Bjørge

Sommerens tvangssosialisering

Denne sommeren har jeg (seks år for sent) lest Susan Cains bok Quiet – The power of introverts in a world that never can stop talking. Jeg har lært at introverte, for å fordøye informasjon, jobber best i rolige omgivelser, i samtaler med én og én, eller helt alene. Jeg kjenner meg igjen!

Cain mener at den vestlige verden i alt for stor grad opererer med den utadvendte personligheten som ideal. Vi lever i samfunn som får oss til å tro at man bare kan være glad i andres selskap. Å kommunisere, samarbeide og å være sosial blir sett som viktigere egenskaper enn å tenke, være kreativ og å ha bra konsentrasjon.

I Norge er det stort sett uproblematisk å være introvert: Vi er private, tilbringer mye tid hjemme og liker å planlegge besøk. På sommeren, når det kryr av barn i nabolaget og gressklipperen hentes fra boden, er det annerledes. Sommeren innebærer en form for tvangssosialisering jeg som introvert har blandede følelser knyttet til. Med en gang sola står høyt på himmelen og ingen skyer er i sikte, er det akkurat som at man er forpliktet til å gjøre noe. Hele tiden. Skal vi be over noen på grilling? Skal vi spille tennis? Kanskje invitere til sommerfest? Det er jo sol!

Fear of missing out

Selv om jeg vet at jeg trives aller best i selvpålagt sølibat på Synnfjellet, endte jeg likevel opp på en stappfull badeplass midt i sentrum, midt i fellesferien. Jeg tok et valg som strider med egne behov. Hvorfor?

For å unngå å føle meg som et avvik. Fordi jeg, som mange andre, sliter med en konstant frykt for å gå glipp av ting. Fear Of Missing Out (FOMO), som det heter i 2019.

Fordi sosiale medier minner om alt jeg hadde planlagt, men som jeg gikk glipp av. Øyafestivalen, Findings og late dager på Huk. På bildene er støyen, sanden og røyklukten borte. Igjen står idyllen, store smil og fine solnedganger.

Men jeg fortviler ikke. Det er straks 1. September og høst. Da skal jeg trekke meg tilbake i hula mi, frigi acetylkolin (introvertes favoritt-neurotransmitter) ved å sluke Linnea Myhres nye bok, danse til Nytt på Nytts intromusikk og lage halvgode risottoer med parmesan-ost. Da er jeg i mitt ess.

Klem,

Vilde

Hvis du vil få en mail hver gang jeg skriver et nytt innlegg, kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt 🙂 Da blir jeg superglad!

Følg meg gjerne på Instagram eller på Facebook.

12 kommentarer

  1. Kjenner meg igjen i det å ha «store sosiale planer» og så ende opp med å ikke utføre halvparten en gang fordi jeg har fått nok etter de to-tre første.. men har lært meg å ikke få dårlig samvittighet av den grunn og heller nedjustere litt. Det er kos å være sosial, men det er også kos å slappe av i eget selskap. Alt med måte! Skal sjekke ut boka av Susan Cain som du nevner. Og leser Meg, meg, meg i skrivende stund – bare å glede seg! Har forøvrig også bestilt boka di 13-21, og ser frem til å lese den! Høsten altså, vi har en fin tid i vente..

  2. Hei!

    Legger merke til at du har relativt mange bilder med fokus på kropp på Instagram, også i instastoryen din. Hva er tanken din om dette, ettersom du reagerer sterkt på mennesker som legger ut bilder av kropp og vekt? Lettkledde bilder av en jente med lav fettprosent er jo også et bidrag til kroppspress og sammenligning, selv om det er i forbindelse med yoga? Fremstår som noe kolliderende med meningene dine ellers. Når det er sagt har du mange gode og interessante innlegg. Lykke til videre med boken 🙂

    1. Hei!

      Takk for spørsmålet. Jeg synes alltid det er viktig å ta den debatten! Jeg vet ikke om jeg har funnet fasitsvaret, men jeg kan dele mine tanker med deg!

      Jeg har (så vidt jeg kan huske) ikke reagert på at folk legger ut bilder av seg selv der de har lite klær på. Det jeg reagerer på, er at så mange deler konkrete tall som vekt, kalorier eller hvor fort de løp på mølla i x-antall intervaller fordi jeg vet at det var triggende for meg da jeg var syk.

      En periode unngikk jeg selv å dele bilder der kroppen min kom i fokus for å unngå sammenligning, men har de siste årene kommet frem til at å sensurere kropp på sosiale medier blir litt som å gå tilbake til en tid der samfunnet ikke tolererte at kvinner ikke kunne kle av seg. Vi vil jo ikke tilbake dit!

      Så lenge folk deler lettkledde bilder av seg selv i naturlige settinger, f.eks at man tar bilde av seg selv i bikini på ferie, har jeg ingen problemer med at det gjøres. I alle fall ikke hvis bildet brukes til å spre et annet positivt budskap – noe som også er min intensjon når jeg deler innlegg av at jeg selv gjør yoga. Kroppen min er ikke budskapet: Jeg forsøker å vise frem hva yoga har gjort for meg. Så kan man sikkert diskutere om jeg bør «kle på meg» mer enn jeg ville gjort på en vanlig yogatime, feks at jeg tok på meg en baggy jobbebukse. Men jeg har latt være. Fordi det er sånn min kropp ser ut når jeg gjør yoga.

  3. Takk. Du setter ord på mine følelser. Litt for sent forstod jeg at jeg er introvert.

    Så lenge jeg og min flotte ex var sammen uten barn fungerte ting fint. Jeg fikk mine små og helt nødvendige stunder uten lyd og ytre impulser.

    Med to mindre barn er situasjonen anderledes. Jeg fikset det ikke. Nå bor jeg alene, helt alene, halvparten av tiden. Barna er hos meg den andre halvparten. Livet er igjen verdt å leve.

Kommenter under

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felter er merket med *

Abonner på nyhetsbrevet mitt

Hei :) Når jeg publiserer et nytt innlegg på bloggen kan jeg sende deg en e-post! Det er helt gratis å melde seg på, og e-posten din blir kun brukt til dette formålet.

0