Refleksjonssøndag #4 – «We are all influencers»

Torsdag var en sånn dag da tanken på sosiale medier gjorde meg kvalm. Eller, det er kanskje mer riktig å si at jeg var lei.

Da jeg gikk på trikken på Torshov, bestemte jeg meg for at den planlagte hytteturen til Spåtind skulle foregå uten meldinger, Instagram, Snapchat og Facebook. Trikketuren ble starten på avrusningen.

Noen stopp etter Torshov kom det på en eldre mann med brun hatt og beige frakk. Han var dårlig til beins og sleit med å komme seg inn. Siden jeg satt på et dobbeltsete rett ved døren han kom inn i, hoppet jeg et sete inn og smilte til ham.

Det ble starten på en koselig liten prat.

Det var en typisk small-talk-samtale. Vi snakket om hvordan formen til beina hans varierte fra dag til dag. At han var spent på hvordan det skulle bli når han og kona snart skulle til Paris. Jeg lo da han sa at det nok en gang var hun som hadde bestemt hvor de skulle dra. Neste år skulle han få viljen sin, sa han. Vi snakket om været, om hvor skremmende det var at det var så varmt i november. «Da jeg var liten brukte vi skjerf, lue og votter på denne tiden av året», sa han.

Så fulgte en klein liten pause. Det tok noen sekunder før han tok opp igjen tråden.

«Men det er jo utrolig koselig at du gidder å snakke med en gammel mann som meg på trikken, da,» sa han. «Det må jeg si».

Rundt oss hadde alle trynet ned i telefonen. Det var et typisk «alt var bedre før-øyeblikk», og jeg dro nytte av det.

«Ja, det er jo mye koseligere å snakke sammen enn å ha blikket nedi en skjerm,» sa jeg. Selv om jeg ofte er av de som glaner på telefonen selv. «Det er veldig typisk nordmenn at vi ikke snakker sammen.» (Jeg vet, enda en klisjé).

Samtalen endret kurs da han sa at det i grunn alltid har vært sånn. Han hadde bodd i Oslo i 50 år. Da han i sin tid var på vei til jobb om morgenen, satt folk med ansiktet nedi hver sin utgave av Aftenposten. Å unngå å snakke med folk på trikken er ikke et nytt fenomen, mente han.

Jeg mener bestemt at det er bedre å starte dagen med Aftenposten mellom hendene enn å scrolle seg nedover på Instagram. Men mannen på trikken fikk meg til å tenke.

Nordmenn har kanskje aldri vært spesielt flinke til å komme i tilfeldig snakk med hverandre. Vi er for innesluttet og beskjedne. Og selv om sosiale medier til tider kan være altoppslukende, har Insta og Facebook muliggjort slike tilfeldige møter. Det er kanskje ikke så farlig om det skjer bak en skjerm?

Refleksjonene mine rundt dette er nok påvirket av at jeg denne uken har sett TV-serien «Generasjon Z» på TV2 sumo. Det er en serie som følger et knippe norske ungdommer som på hver sin måte jakter sin drømmekarriere. Felles for dem, er at de på ulike måter bruker sosiale medier som verktøy for å komme seg opp og frem. Min påstand er at de mest sannsynlig ikke ville vært der de er i dag uten sosiale medier. Og jeg synes egentlig det er ganske rørende å se på hvor tøffe og modige de er, hvordan de deler fra sin egen hverdag.

Misforstå meg rett: sosiale medier er roten til mye vondt. Jeg trenger ikke si mer enn grusomme kommentarfelt, fake-news og Donald Trumps valgkamp i 2016 for at dere skal skjønne hva jeg mener. Egentlig trenger jeg ikke si noen ting. Så fort noen sier «sosiale medier» får man negative assosiasjoner. Vi snakker kroppspress, generasjon prestasjon og you name it.

Men vi må ikke glemme at sosiale medier også er en plattform som har gitt nye grupper av mennesker en stemme. Jeg snakker om Facebook-innlegget til uføretrygdet kvinne (50) med revmatisme som blir plukket opp av de tradisjonelle mediene. Om at vi nå kan følge hverandre til mennesker som lever med kreft. Man trenger ikke lenger ha mastergrad, lederstilling og være i Birkenform for å bli tatt på alvor.

I stedet for å være så kritiske til den økende bruken av sosiale medier, bør vi kanskje rette mer fokus på å tenke over hvordan vi bruker det.

Slik jeg ser det, kan man bruke det på to måter:

– Man kan retusjere virkeligheten, spre hat i kommentarfeltene, dele falske nyheter og følge profiler man føler seg dårlig av å stikke innom.

ELLER

– Man kan være oppmerksom på at det man deler, sier og skriver er med på å påvirke en annen persons hverdag og virkelighet. Og av hensyn til dette bruke sin stemme på en konstruktiv måte. Ved å inspirere, spre kjærlighet, kunnskap og fine budskap.

Det er som Instagrammeren Prince Ea sier: vi er alle influencere. 

Og han spør: «When people come to your page, do they walk away better or worse?»

Ha en fin uke på sosiale medier!

Og PS: husk å koble av når det blir for mye.

Klem Vilde

Hvis du vil få en mail hver gang jeg skriver et nytt innlegg, kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt 🙂 Da blir jeg superglad!

Følg meg gjerne på Instagram eller på Facebook.

Hvis du har lyst til å høre podcasten «venneforespørsel» kan du lytte her.

 

 

Kommenter under

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felter er merket med *

Abonner på nyhetsbrevet mitt

Hei :) Når jeg publiserer et nytt innlegg på bloggen kan jeg sende deg en e-post! Det er helt gratis å melde seg på, og e-posten din blir kun brukt til dette formålet.