Refleksjonssøndag #6: Historien bak

Hver gang jeg har sett en film der musikk er en sentral del av handlingen, glir sangene fra filmen rett inn på Spotify-listene mine. Vi snakker on-repeat til jeg går lei.

Etter jeg så «A star is born» på torsdag, har jeg derfor gått og nynnet til  «Shallow» – filmens hoved-soundtrack.

Nøyaktig slik holdt jeg på etter at jeg så «La La Land». Og Dirty Dancing og Grease som lita jente.

Etter torsdagens kinoopplevelse, er jeg kommet frem til en mulig forklaring på hvorfor det er slik. Det må skyldes at jeg kjenner til historien bak sangene. Når man ser hvordan hovedkarakterene bruker hendelser fra eget liv til å skape, vekker det følelser i en. Uansett hvordan du vrir og vender på det, så blir det sterkere enn å høre en random sang for første gang på Spotify.

I farmors begravelse på tirsdag sang vi «Nobody knows» av Louis Armstrong. Jeg har aldri hørt den sangen før. Men med en gang jeg hørte sangen, så handlet den om farmor.

Nobody knows the trouble I’ve seen

Nobody knows my sorrow

Nobody knows the trouble I’ve seen, sang vi.

Store deler av farmors livshistorie var den sangen. Man kan si at alle i familien visste om utfordringene farmor møtte i livet, men på samme tid gjorde vi ikke det. Fordi farmor hadde en helt spesiell evne til å takle utfordringer uten å klage eller sippe til omgivelsene. Hun stod i ting.

Uten sammenligning for øvrig – den samme følelsen fikk jeg da hørte podcasten til Ida Fladen og Astrid S var gjest. Stjernen Astrid S snakket om hvordan det var å miste selvtilliten, om hvordan hun plutselig hadde begynt å analysere alle situasjoner hun var i. Om hvordan hun på sett og vis hadde gått fra å være ganske hardhudet til å bli mer sårbar. Neste gang jeg hørte hennes nye singel «Emotion», ga den meg mye mer enn tidligere. «Did you forget that I got a thing called emotion.» Jeg må nesten le av meg selv, men jeg tenkte faktisk «Vet du hva Astrid, jeg forstår deg!»

For ikke å snakke om Idol-opptredenen til Carlisle på fredag. Helt siden starten på livesendingene, har han vist en helt egen evne til å velge sanger med et større budskap. Denne gangen sang han om mangelen på en farsfigur i livet sitt. Selv om jeg alltid har hatt pappa i livet mitt, ble jeg rørt. Jeg forstod. Fordi jeg kjente til historien. Fordi jeg så hvor mye det betydde for ham. Og ikke minst fordi jeg er overbevist om at den opptredenen garantert betydde mye for dem som har vært gjennom det samme som ham. I tre minutter fikk de følelsen av at de ikke var alene.

Jeg tenker at det er følelsen av gjenkjennelse som gjør at det blir så sterkt for meg. Det være seg sang, litteratur eller skuespill.

Du trenger ikke nødvendigvis å ha opplevd det samme som personen synger, skriver eller viser skuespill på. Men du forstår. Du føler det personen synger, skriver eller viser frem på scenen.

Det som gjør det så unikt, er at det bare er mennesker som har muligheten til å skape slike verk.

Og ut av ensomhet og vonde følelser kan man skape noe som gjør at vi kommer sammen.

– Vilde

Hvis du vil få en mail hver gang jeg skriver et nytt innlegg, kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt 🙂 Da blir jeg superglad!

Følg meg gjerne på Instagram eller på Facebook.

Hvis du har lyst til å høre podcasten «venneforespørsel», kan du lytte her.

 

 

Kommenter under

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felter er merket med *

Abonner på nyhetsbrevet mitt

Hei :) Når jeg publiserer et nytt innlegg på bloggen kan jeg sende deg en e-post! Det er helt gratis å melde seg på, og e-posten din blir kun brukt til dette formålet.