Refleksjonssøndag #8: En hyllest til personlige trenere

De som ikke tør å innrømme at det er vanskeligere å komme seg på trening i november og desember, juger. Om sommeren er det bare å hive på seg shortsen og joggeskoene for å komme seg ut. For å bruke en gammel klisje: alt er lettere når sola står høyt på himmelen og alt er grønt.

I mørketida kreves viljestyrke. Enkelte dager må jeg jobbe med meg selv for å labbe meg fra jobb til SATS. Som regel klarer jeg det. Fordi trening for lenge siden er blitt rutine.  Fordi jeg vet at det alltid føles bedre etterpå. Fordi jeg vet at kroppen min egentlig vil, selv om topplokket sier noe annet.

I tillegg vet jeg at jeg får drahjelp så fort jeg kommer inn på SATS. (Slapp av, dette er ikke reklame). Denne uka slo det meg at jeg enda har til gode å se en sur og snerpete person bak skranken på et treningssenter. For meg er ansatte på treningssenter synonymt med kronisk smilende mennesker.  

Kanskje er det tilfeldig. Misforstå meg rett: jeg vet at de er på jobb. Av og til må de sikkert late som. Men likevel: treningsfolket fortjener en liten hyllest.

Jeg vet ikke om du er klar over det, men PT-bransjen er et av yrkene som er i vekst. I et samfunn der stadig flere yrker blir borte til fordel for automatiserte tjenester. Vi snakker om butikkmedarbeidere som mister jobben for selvbetjente kasser, vi leser om mediehusene som stadig krymper.

I en artikkel i Aftenposten gjorde den personlige treneren Henning Holm seg noen tanker om hvorfor stadig flere oppsøker personlige trenere. Han mener det skyldes at vi lever travlere og travlere liv, og at en PT representerer egentid og en pause fra hverdagen.

Jeg støtter ham i det resonnementet. En robot kan ikke overta jobben til en personlig trener. Å være trener for noen handler om relasjonsbygging, om å føle seg sett, om å bli utfordret.

Jeg tror det er lett å tenke at livet til din sprudlende PT er en lek. Mange tenker at det er absurd å betale flere hundre kroner for å lære noen nye styrkeøvelser. At mange av dem er en gjeng latsabber som dro til Bali for å trene og drikke i stedet for å ta seg en “ordentlig utdanning”.

Slik jeg ser det, er jobben som personlig trener først og fremst krevende. Det er få som blir rike av det. Selv om  man må legge ned mye arbeid for å hjelpe en kunde på en god måte. Du kan ikke bare stille opp på PT-timene. Jobben krever systematisk planlegging og oppfølging. Du må motivere folk som egentlig ikke er motiverte. Du jobber lange dager på hardt gulv med techno-musikk i bakgrunnen. Smilet skal alltid være påklistret. For å fremstå troverdig, føler mange at de må være topptrente. 

Jeg klager ofte på at det er for dyrt å trene på SATS. Men når jeg blir møtt med smilene fra menneskene bak resepsjonen, tenker jeg at det er verdt det. Jeg skal bli flinkere til å smile tilbake. Selv om det er desember.

Klem fra Vilde

Hvis du vil få en mail hver gang jeg skriver et nytt innlegg, kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt 🙂 Da blir jeg superglad!

Følg meg gjerne på Instagram eller på Facebook.

Hvis du har lyst til å høre podcasten «venneforespørsel», kan du lytte her.

Kommenter under

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felter er merket med *

Abonner på nyhetsbrevet mitt

Hei :) Når jeg publiserer et nytt innlegg på bloggen kan jeg sende deg en e-post! Det er helt gratis å melde seg på, og e-posten din blir kun brukt til dette formålet.