Storyjam, ungdomsår og legede sår

Dere som følger meg på sosiale medier fikk kanskje med dere at jeg var med på Storyjam for noen uker siden. Arrangementet fant sted på Teaterkjellern, og jeg fortalte en veldig personlig historie om temaet vi alle både elsker og hater: kjærlighet <3

Nå er historien tilgjengelig på det store intranettet i Storyslams fantastiske podkast. Du kan lytte til historien her.

ELLER du kan lese historien under (jeg glemte ca. 1/3 av det jeg skulle si fordi jeg var så nervøs, så nyansene kommer nok bedre frem i denne teksten). 

Én etasje til. Det verket i leggene. Luften var klam da jeg tok sats en siste gang. Føttene brant i skoene. Trinnene virket både lengre og høyere nå som jeg nærmet meg slutten av økta. Jeg sto på toppen av åttende etasje og higet etter pusten. Den svarte pulsklokken viste 566 forbrente kalorier. Jeg ga meg aldri før jeg nådde et rundt tall. Det var ikke første gang jeg hoppet i trappene. Jeg visste jeg ville passere 600 kalorier hvis jeg hoppet omtrent tre etasjer til, og bega meg på turen ned trappene igjen.

Jeg hørte en lyd og stoppet. Var det noen der? Hvor kom lyden fra? Skulle jeg pile ned til nærmeste etasje? Jeg sto urørlig mellom to trappetrinn. Pulsen økte i takt med frykten for å bli avslørt. 

Lyden forsvant. Jeg fortsatte. Det verste med ekstraøktene var redselen for at en lagvenninne eller en fra trenerteamet plutselig skulle dukke opp i trappen mens jeg holdt på. Så de meg, ville de si at jeg var syk, at jeg trengte hjelp. Det siste jeg trengte var hjelp. Blikkene som stirret på de kokte grønnsakene jeg spiste, visste ikke hvor vondt det var å innse at jeg hadde mistet kontrollen. Hvor mye jeg hadde gått opp i vekt etter jeg begynte på videregående. Når andre slappet av, måtte jeg trene. Kjempe for å opprettholde det jeg hadde skapt. 

Da jeg sto på toppen av hotellet, følte jeg meg som en fighter. Sifrene på den svarte pulsklokken fortalte alt jeg trengte å vite. De var der. Forventet ikke annet enn at jeg skulle på hoppe dem. Klokken og trappene forsto meg. De hypnotiserte meg til å gjennomføre ekstraøktene alene. Vi var blitt så gode venner at det var umulig å la være. Akkurat nå var det faktisk bare trappene, klokken og tallene på den som viste at jeg dugde til noe.

Omtrent slik forløp dagene mine under junior EM i håndball i Tsjekkia sommeren 2011.

Heldigvis, vil jeg si, visste jeg lite om årene jeg hadde i vente. De daglige kranglene med mamma og pappa om hvor mye korn jeg skulle ha i yoghurtskålen mi. 

Alle dørene som skulle smelles igjen, nister som skulle bli kastet og løgner som skulle serveres menneskene jeg var aller mest glad i. 

Hvordan jeg i forkant av veiing slukte i meg to en og en halv liters flasker med vann om morgenen for at vekten skulle vise tre kilo mer enn jeg egentlig veide. 

At håndballkarrieren måtte skrinlegges fordi den tytende sixpacken min plutselig var blitt viktigere. 

Jeg mista meg selv de årene. Jeg ble et menneske jeg foraktet og hatet. Likevel var det som at jeg var fanget i min nye identitet. Jeg var blitt hun med spiseforstyrrelser, og var egentlig ganske forberedt på at det skulle forbli slik. Resten av livet. Jeg hadde lært meg å leve med det. Løgnene, sviket og de konstante planene om hva, hvordan og når jeg skulle spise og trene. 

Party på vindhytta

Som psykisk syk får du ikke mange pauser. Men da jeg fylte tyve, fire år etter jeg ble syk, bestemte jeg meg for å lage en. Plutselig fikk jeg for meg at jeg skulle inviterte alle jeg kjente – og mindre kjente – til en gedigen feiring på Vindhytta på Gjøvik. En skihytte drøyt seks kilometer unna Gjøvik sentrum. Midt i skauen. 

Kort fortalt: Det ble en suksess. Det var sommer og strålende vær. 

Jeg kostet på meg DJ og musikkanlegg til 5000 kroner. Vi høljet billig hvitvin og danset til Shakiras whenever, wherever mens skiklubbens bilder og pokaler ristet og holdt på å falle ned fra veggene. Jeg og venninnene mine latet som at vi var Britney når Toxic lød over anlegget. 

Så kom høydepunktet.

I 22.30 draget – tre og en halv time etter at festen startet, ankom fotballgutta fra Gjøvik Lyn i en maxitaxi. Gutta som dagen i forveien hadde gitt beskjed om at de kanskje skulle komme innom en tur. 

«Nå er de her,» ropte bestevenninnen mi. Det var akkurat som at den dundrende musikken ble satt på pause. 

Men det var ikke gjengen som fanget min oppmerksomhet. Det var en av dem. 

Jan Axel. En tre år eldre høyreist og muskuløs politistudent med blå øyne og bølger i håret. 

For å spare dere for unødvendige detaljer: Vi avsluttet kvelden med å stå utenfor den lille klubbhytta og kline mens taksameteret på taxien han hadde bestilt løp løpsk. 

Og som om det ikke kunne bli bedre, fikk jeg følgende melding av ham på Messenger idet jeg skulle til å legge hodet ned på puten for å sove: «Helt ærlig. Tror jeg kunne stått i flere dager og kysset med deg. Tusen takk for i kveld.» 

Du gjettet riktig: Det boblet i hele meg idet meldingen var lest. Det var ikke beskjedne sommerfugler som fløy rundt i magen min – det var svære fugler. 

Da jeg våknet dagen etter, var angsten tilbake. Klumpen i magen. Den destruktive indre dialogen. Jeg var på ingen måte overbevist. Jeg slo fast: det jeg hadde følt, var et resultat av promillenivået i blodet mitt. 

For jeg kunne jo ikke ligge i en seng sammen med en annen person og like det.

Jeg var overbevist om at jeg, uten alkohol innabords, ikke var i stand til å være barnslig og knisete lengre. 

Jeg kom aldri til å kysse eller leie foran andre offentlig. Jeg skulle aldri ha barn. Fremfor alt; jeg var ikke i stand til å bli forelsket. I hvert fall ikke sånn ordentlig-euforisk-tenke-på-fireogtyve-timer-i-døgnet-forelsket.

Jeg var syk. Et avvik. Jan Axel hadde bare ikke skjønt det enda. Han hadde bare møtt meg på en dag da jeg hadde tatt pause fra alt. 

The long walk along the promenade

Jeg klarte likevel ikke å takke nei da Jan Axel noen dager senere lurte på om vi skulle ta en is på Havnekiosken.

The «long walk along the promenade» gjorde at jeg i ukene som fulgte brukte latterlig lang tid på forfatte SMS-er som skulle få meg til å fremstå som smart og morsom.

For å fremstå som “annerledes” enn andre jenter, jugde jeg om at jeg hadde sett alle sesonger av Big Bang Theory og at Sheldon var min favorittkarakter for å imponere han.

Kanskje ville jeg imponere ham fordi jeg opplevde at han var oppriktig interessert i å svare på de dumme spørsmålene som jeg bare måtte ha et svar på. 

Han gadd for eksempel (etter litt om og men) å svare på hva i ansiktet sitt han var mest fornøyd med, hvilket personlighetstrekk han ville endret ved seg selv dersom han hadde fått muligheten. 

Han lo av hvordan jeg vrengte av meg buksen før jeg lot den bli liggende på gulvet i en krøll om kvelden. 

Han fikk meg til å le. For første gang på det jeg kunne huske fikk jeg den type latterkrampe hvor man ikke får puste. En sånn latterkrampe som er så intens at den ender opp i endeløs og lydløs klukking. 

 Tre kategorier

Jeg har alltid delt gutter inn i tre kategorier: De som prøver å kontrollere deg, de som får deg ut av kontroll, og de som er så kjedelige at de ikke kan utfordre en liten unge på tre engang. Hvilken av disse kategoriene Jan Axel falt innunder, var vanskelig å bestemme seg for. 

Den helt nødvendige avstanden til andre mennesker var i ferd med å opphøre den høsten. Han bodde i Oslo, jeg på Lillehammer. Vi tilbrakte hver helg sammen. Jeg holdt på å bli avhengig av dette, av ham. I det lå det problemer.

Når du har hatt det dårlig over så lang tid, tenker du at du ikke fortjener å ha det bra. Du tenker at medgang er flaks, at du ikke fortjener det. Gode opplevelser skremmer seg. Min erfaring var at gode ting ofte snudde seg til noe som var vondt. 

Hva var sjansen for at det skulle bli annerledes denne gangen?

Hva var oddsen for at Jan Axel ville ha meg – en halvanorektisk håndballjentene med OCD-tendenser i matveien? 

Ja, jeg kunne kanskje spise grandis til frokost og tilbringe lange morgener i sengen når vi var sammen i helgene, men Jan Axel visste enda ikke at det innebar at jeg straffet meg selv ved å la være å spise middag fra mandag til fredag. 

Han hadde aldri hatt kjæreste – kun datet. Var jeg bare et av liggende hans? Var det grunnen til at han fremdeles ikke hadde spurt om vi skulle være kjærester? 

Hvorfor hadde han ikke introdusert meg for foreldrene sine? Var han flau over meg? 

Skrekkscenarioene bygget seg opp. Jeg ventet på at han skulle gjøre det slutt. Gå sin vei. 

For godt til å være sant

En søndag formiddag, vi hadde akkurat skilt lag etter å ha tilbrakt helgen sammen, fikk jeg nok. Skulle vi snart definere hva dette var? Hvor vi gikk herfra? 

Jeg satte meg på toget på vei til Lillehammer og brukte første halvtimen av togturen på å forfatte følgende melding: «Tusen takk for en fantastisk helg. Dette er vel nesten for godt til å være sant?» 

Spørsmålstegnet ville gjøre susen, tenkte jeg. Meldingen var spørrende, uten å være for konfronterende. 

Det gikk et minutt. Ikke noe svar. Jeg fant frem jussboka og forsøkte å lese noen sider om pliktdelsarv uten hell.

Tre minutter. Ikke noe svar. Jeg la fra meg jussboka og dro hendene over ansiktet. Hvorfor svarte han ikke? 

Fem minutter. Fremdeles ikke noe svar. Skulle han avslutte det nå? Si at vi hadde ulike forventninger til hva dette var? Hva vi var? 

Syv minutter. Bevegelse på skjermen. Boblene i messenger som symboliserer at den andre skriver, danset nederst på skjermen. Jeg svelget hardt. Faen, hvorfor brukte han så lang tid på å svare?

Ti minutter: Svaret tikket inn: «Takk i like måte. Jeg synes ikke det er for godt til å være sant. Jeg synes egentlig bare det er godt.»

Jeg begynte å grine. Det var denne enkle, men likevel geniale tilnærmingen som gjorde ham så spesiell. Jeg kunne puste ut. Tillate meg å senke guarden. 

Basse og Matmor

Det er fem år siden festen på Vindhytta. Jan Axel og jeg bor sammen i en leilighet på Manglerud. 

Spiseforstyrrelsen er for lengst kastet i en søppelkasse. Vi er blitt så etablerte at vi går under kallenavnene Basse og matmor. 

Alle som kjenner oss, vet at passordet for å komme inn når man ringer på hjemme hos oss er «Tango orango tango». 

Jan Axel vet hva jeg trenger. Når han skal lytte, når han skal holde kjeft, når han skal le og når han skal prate.

Han er i grunn et av de få menneskene i hele verden som jeg liker meg selv hundre prosent med. Folk kan fortelle deg at du er bra, men ingenting slår følelsen av å kjenne seg fornøyd med seg selv.

Jan Axel har gitt meg den følelsen. Følelsen av at jeg er nok. 

Jeg har måttet legge til en kategori i min inndeling av gutter. Den går under navnet «de som reparerer alt.»

Hvis du vil få en mail hver gang jeg skriver et nytt innlegg, kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt 🙂 Da blir jeg superglad!

Følg meg gjerne på Instagram eller på Facebook.

Kommenter under

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felter er merket med *

Abonner på nyhetsbrevet mitt

Hei :) Når jeg publiserer et nytt innlegg på bloggen kan jeg sende deg en e-post! Det er helt gratis å melde seg på, og e-posten din blir kun brukt til dette formålet.

0