Two fjellgoats on a trip

Siden forrige oppdatering har vi stort sett gjort det samme: solt oss, spist deilig mat, trent, lest, spist is, sovet og ledd mye. Du vet, den typiske charterrytmen og alt det innebærer.

I tillegg har vi lært at det kan være lurt å gjøre litt research før man begir seg ut på tur for å utforske et nytt sted. Mens vi en av dagene lå og tørket på stranda etter en forfriskende dukkert fant vi nemlig ut at vi hadde lyst til å bestige en av toppene som ligger bak hotellet vårt.

«Vi bare gjør det da!» sa jeg, som vanlig litt for høyt.

Og samme ettermiddag snørte vi på oss skoa for å gjøre nettopp det. «Vi finner sikkert en vei eller en sti vi kan følge til toppen bare vi kommer litt lengre opp,» fortsatte jeg overbevisende.

Men vi fant ingen sti opp til toppen. Så vi måtte lage en selv. Ved å friklatre opp steinrøysa.

«Vi finner nok en annen vei ned igjen,» sa jeg mens jeg prøvde å fokusere på å ikke gå på trynet midt mellom spisse steiner og planter som stakk så fort man kom borti dem.

Da vi omsider kom på toppen (som for øvrig hadde nydelig utsikt over hele kysten) fant vi ut at vi ikke kunne gå en annen vei ned igjen heller.

Vi innså imidlertid at det måtte være en alternativ rute til toppen ettersom det lå et digert hus der. Problemet var bare at vi ikke kunne komme oss over på den andre siden fordi dette huset var så godt gjerdet inn at vi ikke hadde mulighet til å komme oss gjennom.

Da det i tillegg dukket opp en sau/geit som stirret meg i øynene mens han kom gående mot oss (jeg er livredd sauer), kunne vi ikke gjøre annet enn å ta steinrøysa ned igjen. Her kan det være ålreit å meddele at Jan Axel holdt på å gå på snørra tre ganger.

Da vi noen dager senere bega oss ut på tur, hadde vi egentlig bestemt oss for å unngå steinrøys-toppen. Men mens vi lo av hvor dumt det måtte ha sett ut da vi sneglet oss oppover steinrøysa, dukket det opp et skilt som viste den egentlige veien til toppen. Det vi trodde var et digert privat hus, skulle vise seg å være et historisk slott som ble bygget på 1500 tallet for å få kontroll på Sarandas viktige havn.

Derfor kjørte vi på med den samme toppen igjen. Denne gangen uten friklatring, vel å merke. Da ble bildene også meget bedre:

Eller kanskje ikke? Vet ikke helt hva jeg driver med her?

   

Slottet <3

Det triste var imidlertid å se hvor jævlig (unnskyld uttrykket) mye søppel det lå på toppen. Slottet som tross alt er en av severdighetene her nede brukes som ei slags søppeldynge. Det er bare trist og får meg til å lure på hva folk tenker med til tider.

Det samme søppelmønsteret kan man også møte hvis man går i gatene bak hovedgaten her i Saranda. Og det ødelegger faktisk litt for helhetsinntrykket av byen. Nå er det bare å håpe på at albanerne klarer å snu trenden ved å rydde opp før de huser flere turister.

Holdningen til søppel her nede bør likevel ikke hindre deg i å besøke Saranda og Albania. Bare se på dette:

14 dager med dette har i alle fall gjort at jeg nå gleder meg til:

  • Norsk sommer
  • Norsk kaffe
  • Å se familie og venner
  • Å feire kjærligheten i bryllup neste lørdag
  • Å komme i gang med skriving av boka

Og med det tatt i betraktning, så vil jeg si at oppholdet her i Saranda har tjent til sitt formål 🙂 Jeg har troa på at Albania er et reisemål som bare vil bli mer og mer populært! 

Now I´m going to eat bruschetta and have a nice time in the sun. BYE!

Ha en strålende uke 🙂

– Vilde

Kommenter under

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felter er merket med *

Abonner på nyhetsbrevet mitt

Hei :) Når jeg publiserer et nytt innlegg på bloggen kan jeg sende deg en e-post! Det er helt gratis å melde seg på, og e-posten din blir kun brukt til dette formålet.

0